Da geriljaen kjempet mot de militære og regjeringen i El Salvador, kjempet Wilfredo mot HIV og AIDS i San Fransisco i USA. Men han var fast bestemt på å reise tilbake til hjemlandet sitt for å skape bevissthet omkring AIDS. Han ville informere folk og dele ut kondomer.
– Familien min ville ikke at jeg skulle dra fra "trygge" USA. De sa jeg kom til å dø. I El Salvador finnes det ingen behandlingstilbud dersom jeg blir dårlig av HIV-viruset, forteller han.
Nettopp derfor ønsket Wilfredo å reise hjem. Han hadde funnet et nytt problem å ta fatt i, og en ny løsning å kjempe for: et skikkelig helsetilbud for HIV- og AIDS-pasienter.
Truet på livet
1994 – to år etter krigen og dødsskvadronene er fortsatt aktive.
– De ville tvinge oss til å stoppe arbeidet. De stjal konfidensiell informasjon fra organisasjonskontoret vårt og kom med drapstrusler. De omringet meg på gata med pistoler og sa jeg skulle dø, sier Wilfredo.
Våren 1995 startet han en støttegruppe for homofile og lesbiske; "Entre amigos" (Mellom venner).
– I begynnelsen var vi litt engstelige for å gå ut og demonstrere. Da vi skulle vise oss offentlig for første gang, hadde vi med bilder av personer som hadde dødd av AIDS. Jeg var redd for at folk skulle angripe oss, men i stedet stilte de seg under plakatene våre, forteller han.
I dag kunne Wilfredo ha vært et bilde på en av plakatene. Han ble veldig syk i 1997. Men fordi han hadde muligheten til å dra til USA for å få behandling, lever han fremdeles. Da han kom tilbake, besto "Entre amigos" bare av middelklassefolk som drev med papirarbeid.
– Hele vitsen var borte. Vi hadde startet gruppen for at de fattigste av de fattige også skulle få støtte, sier han.
Snart fikk han i gang en ny gruppe.
Det er ikke lenger livsfarlig å være aktiv innen AIDS-forebyggende arbeid. Regjeringa bruker ikke væpnet makt og trusler i dag. Ingen stopper Wilfredo med pistol når han viser seg offentlig. Men mange dører er stengte og AIDS- syke blir fortsatt diskriminert.
– Hvis du er HIV-smitta i El Salvador, vil ingen behandle deg. Du kan komme på akutten – men de lar deg sitte og vente mens de håper på at du skal gå igjen, sier han.
Regjeringa tar ikke ansvar. De bevilger ikke penger til HIV-arbeidet, og den eneste gangen de sendte en representant til den internasjonale AIDS-konferansen var i 1987.
– I fjor sa de at de ikke kunne sende noen til Geneve fordi ingen kunne oversette engelsk til spansk, forteller Wilfredo.
Men Wilfredo kan og vil. Han skaffet selv finansiering til flybilletten og deltok i paneldebatten i Geneve. Han fikk mange kontakter og ideer. Det siste prosjektet hans er et lovforslag som skal befeste AIDS-sykes rettigheter og ansvar. Han er i gang, men trenger mer penger for å bli ferdig.
– Vi kan ikke la oss diskriminere. Vi skal dø med hodet hevet, slår han fast.
I år 2000 skal AIDS-konferansen holdes i Afrika.
– Hva skal regjeringen gjøre da? Det er i alle fall ingen som kan "afrikansk" i helsedepartementet, sier han ironisk.
Det kan ikke Wilfredo heller. Men han håper på en billett til Afrika.
Trenger pengerStenger døra